Å TEGNE DIN VERDEN
Hvordan fanger man egentlig et øyeblikk, et sted, en følelse? Du kan ikke løpe rundt med en håv og fange dette som sommerfugler. Se for deg solen synke under havet i den fjerne horisont, himmelen farget i alle de varmeste farger. Bølgene slår rolig inn og ut, og et par svaler leker rundt i det fri. Du drar frem telefonen og tar et bilde. Så et til, og så et til. Slik fanget du det, låser det fast i din skjerm. Men er dette den eneste måten?
Langt ifra. Det finnes en litt langsommere måte. En måte der du ikke ser med øynene, men også med hendene og tankene dine. Hva om du heller setter seg ned og tegner?
Når man tegner, må man virkelig legge merke til ting. Hvordan skyene gløder som ild i kveldssolen, hvordan bølgene lager små mønstre i sanden, hvordan svalene ser ut som piler mot himmelen. Man kan liksom ikke bare trykke på en knapp og gå videre. Man må stoppe opp og virkelig se.
Kanskje blir ikke streken så rett, og kanskje fuglene ser litt rare ut, men det gjør ingenting. Tegningen blir din. Ingen andre i verden kommer til å lage akkurat den samme. Den bærer med seg alle tankene og observasjonene dine fra akkurat det øyeblikket.
Den kjente spanske kunstneren Pablo Picasso sa en gang: «Alle barn er kunstnere». Kanskje mente han at barn er flinke til å se verden på sin egen måte, ikke bare slik et kamera ser den?
Når man tegner, samler man ikke bare på bilder, men også opplevelser. Og kanskje, mange år senere, når du finner frem den gamle skisseboken igjen, vil du huske mer enn bare stranden og solnedgangen. Kanskje du husker vinden i håret, lyden av havet og følelsen av å sitte helt stille mens du portretterte verden foran deg.
